Av og til er man nødt til å spørre seg selv hvorfor man gidder. Av og til har man ikke noe valg. 2010 blir kanskje sesongen der jeg begynner å bry meg igjen.

1. november. Pisskaldt. Nedrykksklare Hamkam mot nedrykksklare Skeid. Folkefest.

Lite viser virkeligheten klarere enn å ankomme Briskeby 40 minutter før avspark i sesongen siste, betydningsløse kamp. Det virket ikke som en god idé da, men det var kanskje disse 40 minuttene som måtte til for å overbevise fornuften om at den perverst uvirkelige sannheten faktisk er høyst reell. For det er lite som vitner om den forhåndsannonserte opprykksfesten man ble forespeilet 12 måneder tidligere når dama i billettkontrollen annonserer at ni personer har ankommet, ni personer som er i ferd med å finne plassene sine innenfor murene på en arena som nå står som et monument over alt som ikke har gått som planlagt i Hamkam etter at Ståle sa takk for seg og dro til København for det som virker som en halv evighet siden.

Jeg setter meg et passende sted, tallet på setet og på billetten stemmer ikke overens, men akkurat denne ettermiddagen kommer ingen til å bry seg. De neste par-tre timene fortoner seg som en kald fornøyelse. Mark Knopfler prøver å varme publikum, men idag er ikke Walk of Life godt for stort annet enn å få noen fortapte sjeler til å mimre om det som en gang nesten har vært. Man kommer aldri til himmelen som Hamkam-tilhenger. Kampen begynner, Hamkam tar en tidlig ledelse, fire tideverv passerer og når dommeren endelig blåser for pause går et lettelsens sukk gjennom den lille menigheten som snart går i samlet flokk i retning kaffe og pølser.

Jeg har ikke føtter.

Andre omgang begynner. Hamkam scorer. Scorer igjen. Skeid scorer. Scorer igjen. Speaker annonserer at 1300 er på plass. Hvor de siste tusen har gjemt seg vites ikke. Dommeren blåser av.

Varmekabler har aldri vært mer kjærkomne.

Sannheten er like klar som den er trist. Dette er 2. divisjon. Og av en eller annen grunn ser jeg fram til sesongstart. Fortsettelse følger.