Daniel Martinsen Sjølie, 30, Oslo. Prøver å følge med på det som skjer. Internettjunkie. Nyfødt
Wordpresstilhenger. Innehar redaktør/sekretær/diktator/utvikler/potet-rollen på www.ventelo.no.
Foretrekker Revolver framfor Champagneria. Liker lyd, og mener lykken kan finnes i en gammel trommemaskin
på eBay eller en nystrenget gitar.
Noe er i ferd med å endres. Jeg gremmes over at jeg er satt ut av en forkjølelse fordi jeg ikke har tid til å være syk, Excel og nettbanken har blitt to verktøy som går hånd i hånd, og tv-spill er ikke hva de en gang var. Lykken er ikke en dag uten planer men en tom innboks når jeg åpner Outlook om morgenen, jeg tar meg selv i å kjøpe kvasilitteratur om hvorfor vi gjør feil og hvordan vi kan unngå dem, og etter den siste samtalen med banken har jeg fått grønt lys til å hoppe inn i boligmarkedet. Det er den samme historien om og om igjen. Jeg blir eldre, og tiden står et øyeblikk stille slik at jeg rekker å se det skje.
Alt handler om resultater. Bunnlinja. Man setter seg mål, analyserer utfallet og prøver å trekke ut lærdom slik at man neste gang oppnår bedre resultater. Slik er hverdagen i privatlivet og i jobb. Jeg merker at denne filosofien ikke er helt forankret i førstnevnte, men i jobben begynner jeg å se en antydning til at vi nærmer oss et spor. Strategi er er ord som kastes mye rundt nå for tiden. Jeg bør kanskje sette meg ned og utarbeide en personlig strategi, tanken gir meg dog frysninger.
Det ruller og går videre uansett. Jeg er meg og jeg er her. Jeg gremmes over at en forkjølelse setter meg ut av spill når det er så mye jeg har lyst til å ta tak i på jobb. Excel og nettbanken gir meg et klart og tydelig bilde av hvor mye penger jeg fortsatt vil ha til ren og skjær forlystelse selv etter at jeg har kjøpt leilighet om ikke altfor lang tid. Jeg har ikke planer, men begynner å se mange muligheter. Jeg gjør fortsatt feil, og lærer mens jeg snubler. Og på toppen av det hele er innboksen i Outlook tom. For hver dag som går blir jeg én dag eldre, og jeg prøver å nyte hver eneste en.
I’ve been going through a lot just to find this perfect spot:
Adobe CS5 er på vei, men for oss vanlig dødelige som har sluttet med piratbukter og det som verre er er en anskaffelse til privat bruk nokså urealistisk. Nå hører jeg dog til den heldige gruppen som via jobben har lisens på CS4 Design Standard (ja, den uten Dreamweaver, noe jeg oppdaget litt for sent til å gjøre noe med det uten at det blir en ubehagelig samtale i disse sparetider), men å fyre igang den mursteinen av en jobblaptop er en handling som en vakker dag kommer til å gi meg magesår, så jeg skulle gjerne hatt et alternativ til bruk ved kjappe bildeoppgaver. Needless to say, men jeg gjør det likevel: Jakten er over.
pixlr dids it
Pixlr.com har jeg av en eller annen grunn klart å ikke få med meg tidligere, men det er per dags dato kanskje den beste webapplikasjonen jeg har snust på. I forhold til Photoshop er det selvsagt en del funksjoner som mangler, men mulighetene som ligger i programmet bør tilfredsstille de fleste som bare skal flikke litt på et bilde før man sender det ut på verdensveva. Og fordelene veier opp for alt: Programmet kjøres i nettleseren, det krever ingen installasjon, det er gratis, det er tilgjengelig uansett hvilken maskin du måtte jobbe med (det betyr at du ikke trenger å bruke din maskin for å fikse bildet mora di tok for tre år siden og som hun nå skal bruke i en invitasjon sammen med altfor mye tekst av typen Comic Sans bold), og kravet er at utstyret ditt er moderne nok til at du kan kjøre Flash. Det siste punktet utelukker enkelte eplemerkede dingser, men jeg gråter meg ikke i søvn av den grunn. Alt i alt en vinner.
Det er vår. Man kan spise lunsj på taket på et bygg på Fornebu og se innover Oslofjorden uten å anse det som en form for straff. Jeg risikerer ikke å dø av urbane snøskred (selv om flaggene til rasfare.no og den fantastisk kreative konkurrenten fareforras.no fortsatt vaier i vinden) når jeg beveger meg gatelangs i byens mangfoldige strøk og nabolag. Hundemøkka som åpenbarte seg da snøen forsvant har for lengst blitt tråkket ned i asfalten og skylt vekk etter noen dager med lett regn, og til og med søpla som stråler om kapp med ugresset i fortauskantene ser ut til å avta i mengde, om enn bare i underbevisstheten. I det store og hele er det en ganske ok tid på året. Så dette handler egentlig ikke om frykt og avsky i det hele tatt. I tider som denne er det bare å gjøre som Google og se de lyse sidene. Kylling for hat.