25-07-2010

Viklet inn i et nett av veier

Good godf*ck. Bilferie er en risikosport. Jeg begynner å bli skjeggete. Og gudene skal vite at helvete har fryst over og at jeg skal begynne å trene.

Jeg har ikke så mange minner om lange feriereiser i et bilsete i mine yngre dager. Turene til Tvedestrand og traktene der omkring var lange nok, og har etablert seg som minner som ikke står tilbake for forestillignene om Vasco da Gama og Marco Polo sine ferder til fjerne himmelstrøk for mange, mange år siden. Kan hende turene var lange. Kan hende de var kjedelige. Men etter 5400 tilbakelagte kilometer de siste dagene virker det mer sannsynlig at minnene spiller meg et puss. Eller så er det kanskje bare kombinasjonen bilferie og barn som er en fundamentalt dårlig idé. For jeg syntes ikke at det var så grusomt ille denne gangen. Snarere tvert imot.

Tour de Veddemål

Så kan det fort virke som galskap å sette seg inn i en bil med far og lillebror og dra tvers over Europa for å se en gjeng syklister frese forbi i løpet av noen få sekunder. Og det er det da også. Heldigvis er det så mye mer enn som så, og reisen, folkelivet, adrenalinet og omgivelsene overgikk alle forventninger. Det blir nok en ny runde til neste år, og da med litt mer enn én sykkel i bagasjen. For nå har to sønner bestemt seg for å sette en middelaldrende sykkelentusiast av en far på plass en gang for alle. Visst ligger det penger i potten, men det dreier seg om noe helt annet når man om 12 måneder skal se hvem som er kjappest opp det skallede fjellet Mont Ventoux. La lekene begynne.

Man får fort et helt nytt syn på oppoverbakker. Jeg pleide å tro at bakken fra Kiwi i Prinsdal og opp til skolen tilsvarte minst en fjerdekategori i sykkelterminologi. For ikke å snakke om Ljabrubakken som knapt er mulig å komme opp uten å ty til middels treg gange. I was way off. Man snakker egentlig ikke om bakker før de er noen kilometer lange. Aller helst noen mil. Ja, det finnes faktisk oppoverbakker som er flere mil lange, og ute blant vanlige mennesker lusker det noen sjukinger som oppsøker og sykler opp disse bakkene helt frivillig. For noe må man jo drive med. Så nå har jeg kjøpt meg hjelm. Fortsatt gjenstår alt det andre. Og et grusomt antall timer med trening. Jeg har ikke helt kartlagt hva jeg skal gjøre i vintermånedene, men langrenn og svømming virker som brukbare supplement til den obligatoriske ergometersykkelen. Så skal jeg prøve å huske på at det viktigste ikke er å vinne, men å slå de andre.