02-09-2010

Krangling og tilgivende blikk

- Faen, jeg kommer ikke inn på Android Market! Hvem i helvete er alle disse folka i kontaktlista?! Jævla touchtastaturdrit!

De første opplevelsene med rykende fersk telefon var ikke udelt positive, og det var andre uttrykk som føltes mer passende enn smartphone der og da. Kanskje var jeg blitt gammel og teknisk ukyndig. Eller kanskje eplesekten hadde rett. Dette var tre dager siden, og jeg hadde akkurat pakket ut min etterlengtede Samsung Galaxy S.

Galaxy S er den sørkoreanske elektrogiganten Samsung sitt flaggskip på mobiltelefonfronten. Hvilket betyr at den er state-of-the-art i omtrent fire uker før noe nytt kommer og reduserer den til et fiffig oldtidsminne. Men sett bort fra de umiddelbare frustrasjonene blir det fire fin-fine uker.

Problemer, og hvordan man løser slike

Problemet med Android Market løste seg relativt fort, men burde vært luket ut for lenge siden. Det viste seg at det var en dårlig idé å forsøke å aktivere Market for første gang når man er koblet til internett via wlan/wi-fi/trådløst nettverk/alt annet enn mobilnett, men at dette første forsøket skulle gjøre det rent umulig å foreta samme prosedyre via mobilnettet senere er ikke godt nok. Jeg velger å skylde på Google, skaperne av Android, og det er rett og slett ikke bra at en av de første tingene jeg måtte gjøre med telefonen var å nullstille den for å få en ny sjanse til å koble meg på Market. Men etter det fungerte det jo greit nok, og det tok ikke så lang tid før dette RunKeeper som alle poster på Facebook var lastet ned, sammen med et par andre apps som jeg kommer tilbake til.

Neste steg var å importere kontaktlister fra ymse nettjenester. Gmail var førstemann ut i og med at det er sømløst integrert i Android, men jeg var ikke overvettig fornøyd med konktaktlista på telefonen slik den så ut etter synkroniseringen med gmail-kontoen min. En million ubrukelige oppføringer for det som tydeligvis er alt og alle jeg noensinne har hatt mailkontakt med er ikke det jeg trenger på telefonen. Det er fortsatt en telefon, og jeg vil primært ha levende mennesker med telefonnummer i kontaktlista. Ikke fyllmasse med epost-adresser. Så da var det bare å begynne å slette. I tillegg til å skru av synkronisering av Gmail-kontakter. Lesson learned. Synkroniseringen med Facebook gikk for øvrig smertefritt, men mest fordi den stort sett består av folk jeg har interesse av å ha kontaktinformasjonen til (jeg har p.t. 142 venner på Facebook, så fyllmasse i den lista er ikke en relevant problemstilling for undertegnede).

Alt vel. Men innen jeg var ferdig med de første små stegene og hadde temmet både Android Market og kontaktlista var det én ting som virkelig begynte å irritere meg. Den komplette mangel på noe som ligner på knapper man kan skrive med. Så la gå, touchtastatur er kommet for å bli og det er en vanesak. Men like lite som pappa likte å migrere til numerisk tastatur og gli inn i SMS-verdenen i forrige årtusen, likte jeg å dytte fingrene rundt på skjermen i et forsøk på å treffe bilder av bokstaver som alltid er for små selv om skjermen på telefonen relativt sett er enorm (4 tommer, in your face). Jeg er etterhvert blitt ganske dreven på å føre et pappkrus med plastlokk fylt med kaffe mot munnen samtidig som jeg småjogger for å rekke bussen, men som jeg nok må erkjenne er det ren plankekjøring i forhold til å skrive meldinger på et touchtastatur samtidig som man sakte setter den ene foten foran den andre. It does not compute. Men det er ikke bare sorgen, for det tok ikke lang tid før jeg satte igang med Swype.

Swype er et konsept som blander fullt tastatur med den gode gamle T9-ordlista for mobiltelefoner. Det må nesten prøves for at man skal skjønne hvor überfett det er, og for at dette ikke skal bli et altfor langt blogginnlegg skal jeg droppe å forklare ytterligere og heller henvise til denne videoen som demonstrerer Swype i praksis. Jeg skal ikke påstå at Swype gjør at man kan balansere på en line i orkan og samtidig skrive en roman på telefonen, men det er uendelig mye bedre enn å forsøke å trykke på liksomtaster som aldri blir store nok.

Framgang

Jeg begynte å bli komfortabel med telefonen. Min forrige var en Sony Ericsson K850i, og jeg har således aldri hatt en skikkelig fancy mobil før. Så kan man sikkert hevde at både den og Nokia 8210 var fancy i sin tid, men en fullblods datamaskin i miniatyr har jeg av en eller annen grunn ikke skaffet meg før nå. Og alle vet jo at disse telefonene egentlig handler om én ting: Apps. Og internett. Det var to.

Den første dagen med en internettmaskin på steroider innebar en skrekkblandet fryd; ja, jeg kan gjøre alt jeg kan gjøre med laptopen hvor som helst, men koster ikke dette penger? Alle unntatt mormor vet at kronene ruller fort når datatrafikken strømmer inn og ut, og å sitte med denne telefonen i hendene føltes litt som å spasere rundt i Cape Town med skylapper, trekkende på lommeboka i en lang snor bak meg. Man har liksom ingen oversikt over hvor mye som forsvinner på veien. Og her kommer internett på mobilen sin symbiotiske samlivsparter, apps, inn i bildet. For det finnes selvsagt et hav av programmer man kan laste ned som gir en grei nok oversikt over hvor mye datatrafikk man egentlig bruker. Jeg endte opp med NetCounter, og frykten forsvant. I hvert fall litt.

Nyttige apps er vel og bra, men det er jo ikke der moroa ligger. Så nå har jeg lastet ned Retro Camera, og kommer til å plage Twitter og Facebook med mer eller mindre givende bilder i kanskje et par uker. Og apropos Twitter så går det i Seesmic her i gården. Spill og slikt har jeg ikke lastet ned for mye av ennå, men Impossible Level Game er obligatorisk. The first hit is free, det komplette spillet må man punge ut hele to knapper og et glansbilde for. Hvis jeg snubler over apps som gjør verden til et bedre sted skal jeg kanskje vurdere å skrive om det på et senere tidspunkt.

Tre dager senere

Så da sitter jeg her altså, med en ikke lenger helt ny telefon, men med en telefon jeg kan bruke. Og jeg må innrømme at jeg synes Samsung Galaxy S ikke er så aller verst. Egentlig ganske bra når sant skal sies. Det er kanskje også verdt å nevne som en positiv ting at det eneste jeg har å utsette på den akkurat nå er at den er latterlig lik forrige generasjon iPhone i utseende. Det kunne definitivt ha vært verre.