Det var en sensommerdag som denne at jeg lå i senga med hodet nesten ut av det åpne vinduet mens regnet skylte vekk virkeligheten og Ziggy Stardust malte den på ny. Jeg husker dette som om det var i går, men jeg tviler på at hun gjør. På den annen side, noen sensommerdager virker Trondheim uendelig langt unna, og jeg er redd jeg ikke alltid husker alt selv.

"Wegdek in sleechte staat" - oversettelse unødvendig

Det finnes dog andre nederlag som er verre. Vi har akkurat syklet opp, eller i det minste prøvd å sykle opp, den infamøse brosteinsbakken Koppenberg i det belgiske distriktet Flandern. Etter en visitt til de franske alper, med Col du Galibier og Alpe d’Huez på menyen har undertegnede og opphavet endret på de opprinnelige planene om å lete etter lange motbakker i området som binder sammen Sveits, Frankrike og Italia, og heller bestemt oss for å ta den lange turen til den belgiske landsbygda. For noe må man jo finne på i sommerferien. Så nå befinner vi oss på toppen av Koppenberg, en liten bakke på drøye 600 meter om man tar med flatene før og etter det bratteste partiet. Skjønt, etter å ha cruiset opp tidligere nevnte bakker i Alpene i behagelig tempo har jeg endelig møtt veggen i det jeg trodde var en oppskrytt liten kneik. I det jeg skal til å gå løs på det bratteste partiet bestemmer fysikkens lover at friksjonen mellom bakhjulet mitt og det elendige brosteinsunderlaget skal forsvinne, hastigheten synker mot 0 km/t mens jeg febrilsk prøver å få spinningen til å slutte, og jeg blir noe motvillig nødt til å løsne skoene ut av pedalene før jeg tipper over i ståltrådgjerdet som følger langs den smale veien. Plastsålene under skoene er ikke så mye bedre egnet for føret, og det tar sin tid før jeg kommer til et punkt i bakken der det er slakt nok til å få igang sykkelen igjen.

Så var kanskje ikke den belgiske mannens kommentar så helt ute på jordet. For en som kom opp hele bakken uten å måtte kapitulere var pappa. Nederlaget er komplett. Også kan vi jo late som om det bare var på grunn av sykkelen.

—-

Jeg er langt ifra den første som har feilet i forsøket på å komme opp Koppenberg i Flandern. Bakken ble fjernet fra vårklassikeren Flandern Rundt (Ronde Van Vlaanderen) i 1987 etter denne hendelsen der Jesper Skibby som på dette tidspunktet lå alene i tet ble forbi- og delvis overkjørt av rittdirektørens bil:

Etter noen runder med vedlikehold og utbedringer har den igjen blitt tatt i bruk i sykkelritt. Denne videoen viser tydeligere akkurat hvor tøff denne bakken er, og her er det Fabian Cancellara som må gi tapt når kjedet rett og slett ryker av:

Situasjoner med full stopp hos en rytter, med påfølgende kaos, stopp og fall i flokken som kommer bak er også noe man må regne med i dette monsteret av en brosteinsbakke:

Og enden på visa? Jeg gleder meg til å prøve meg igjen en vakker dag!

Løypeprofil fra Sagene for basisturen i Maridalen

Basisturen fra Sagene til Skar og tilbake. Ca. 23 km tilsammen.

Å sykle i Maridalen med utgangspunkt på Sagene er i all enkelhet enormt praktisk. Fra rundkjøringa på Advokat Dehlis plass er det 3 km med moderat trafikkert vei (100% fri for trikkeskinner) før man kommer ut i landelige omgivelser, og når man først er oppe i Maridalen kan man variere lengde og trasé etter tid og ork. Følger man Maridalsveien helt inn til nedlagte Skar leir og snur der vil tur/retur Sagene utgjøre 23km i snilt terreng med 17 km i tillegg for hver ekstrasløyfe man måtte velge å ta i Maridalen. De første 2.5km med slak motbakke fra Sagene til toppen på Brekke (ca 105 meter høydeforskjell) kan være det verste partiet på hele turen hvis man er utrent og går litt hardt ut, men det skal ikke så mange sykkelturer til før man tar dette partiet på under 10 minutter uten å være utslitt på toppen.

Dette er for så vidt vel og bra, men etter noen turer blir Maridalsveien enkelt sagt ganske kjedelig. Det er også tidvis en del sidevind som kan være forstyrrende, og jeg har etterhvert funnet ut at runden om Greveveien/Sandermosveien gjør turen litt mer interessant. Her får man en smal vei omkranset av skog, flere høydemeter, og færre biler og sykler enn på hovedveien. Asfalten er heller dårlig (Google Street View fant dog veien!), og kombinert med terrenget er det gode muligheter for å få kjørt seg litt. 90 meter stigning fordelt på i underkant av 2 km er også litt kulere enn å cruise på landeveien, hvis man er en sånn som liker motbakker. Når man kommer ut igjen på Maridalsveien ved Granum har man syklet 5.8 km, en omvei på omtrent 3.4 km sammenlignet med å ta den strake veien. Følger man Maridalsveien tilbake igjen til avkjøringen utgjør en runde 8.2km, og denne kan man selvsagt ta så mange ganger man vil føler for. Akkurat passe langt til at man ikke kjører i en liten sirkel, og kort nok til at det ikke er et kjempetiltak å begi seg ut på en runde til når man begynner å kjenne det i beina.

Løypeprofil for den alternative ruta om Sandermosveien

Alternativ sløyfe med mindre vind, men tyngre vei

Veien hjem igjen er ganske fin. Fra checkpoint på toppen ved Brekke er det 2.5 km nedoverbakke, og det mest slitsomme er å holde øye med bilister som ikke nødvendigvis ser deg eller tenker på at du kommer i 50km/t når de svinger ut rett foran forhjulet ditt. Rundkjøringa på Bjølsen er stor, med tilsvarende store og klumpete brostein, så her lønner det seg å ta det med ro på forhånd. Man er snart hjemme uansett. Og vel nede på Advokat Dehlis plass kan man egentlig bare trille bort til Den Lille Kokosbollefabrikken og gi seg selv en premie for en vel overstått tur.

Dagens sykkeltur i Maridalen:

Advokat Dehlis plass – Bakketoppen på Brekke
2.5km, 8m40s, ca 105 høydemeter. Pulverisering av gammel bestetid fra 2. mai, denne gangen uten oppvarming og uten å gå inn for det.

Brekke  - Avkjøringen til Sandermose Stasjon/Greveveien
5.2km på 9:51

Greveveien/Sandermosveien/Maridalsveien, Runde 1
8.3km 22:37

Greveveien/Sandermosveien/Maridalsveien, Runde 2
8.2km 22:09

Greveveien/Sandermosveien/Maridalsveien, Runde 3
8.2km 22:20

Greveveien/Sandermosveien/Maridalsveien, Runde 4
8.2km 22:33

Avkjøringen ved Greveveien – Advokat Dehlis plass
7.8km 17:58

Totalt
48.7km 2:05:59 (ride time) / 2:06:10 (exec. time)

Alfahannen og en av utfordrerne etter førstnevntes klatring opp Col de la Madeleine

Det er 20. mai, jeg teller to måneder igjen til avreise Frankrike og det som har vært et symbolsk mål det siste året. Planene har blitt justert underveis og er fortsatt ikke helt spikret, men i utgangspunktet handler det om en kamp mot Anders, pappa og meg selv opp Alpe d’Huez 22. juli, samme dag som den 19. etappen i årets Tour de France har målgang på nettopp denne fjelltoppen. Flybilletter er i boks, og vi har ordnet et sted å bo. Resten må vi sørge for selv.

Med fare for å virke pompøs har de siste ti månedene vært en definerende tid for en helt ny epoke i mitt liv. Et breialt veddemål om hvem som kunne komme raskest opp Mont Ventoux, senere endret til Alpe d’Huez, og påfølgende kjøp av sykkel har hatt en merkelig effekt på denne skrotten som aldri har hatt særlig til overs for unødvendig fysisk aktivitet.

Men av og til overrasker man seg selv. Allerede etter 20 meter av testkjøringen på pappas racersykkel etter hjemkomsten fra fjorårets Tour de France-ferie visste jeg at dette var noe helt annet. Det handlet ikke om trening, men om flyt, konsentrasjon og perfeksjon. Selvsagt må man trene. Men når jeg nå sitter på sykkelen og gisper etter luft enten det er i Grefsenkollen, Maridalen eller Tryvann er det ikke trening slik jeg pleide å se på det. Styrke og kondisjon som måtte komme er uunngåelige konsekvenser av jakten på mestring og jaget etter den optimale flyten. Og jeg skal ikke nekte for at det er inspirerende å se tidligere ukjente lårmuskler dukke opp, men det er nå en gang slik at jeg alltid har vært mer opptatt av de mentale aspektene ved det jeg fyller livet med.

Og derfor handler heller ikke duellen som finner sted 22. juli i de franske alper om å slå de andre, for den viktigste kampen har jeg allerede vunnet og målgangen vil bli en symbolsk markering over at noe har endret seg. Men ikke faen om jeg skal tape konkurransen av den grunn. Så framover vil denne bloggen bli brukt til grundig dokumentasjon av forberedelsene til årets viktigste hendelse.

Det går oppover. Løypeprofil hentet fra climbbybike.com

“Du har hatt en fin tur i dag, tenker jeg?”

Det er ikke hver dag man kommer i prat med fremmede folk på et herretoalett, men der jeg står i sykkelbekledning og fyller opp to vannflasker i restauranten på toppen av Grefsenkollen er jeg nok såpass stereotypisk at den fremmede ikke rekker å tenke seg om før dialogen er innledet. Jeg er ikke en fremmed person som er på toalettet, jeg er en syklist som fyller vannflasker. Og det er en herlig dag, den siste dagen i april, og jeg befinner meg i restauranten på toppen av Grefsenkollen, og jeg må erkjenne at “Joda, det har vært en fin tur så langt, men veien opp til Tryvann gjenstår” og nikker antydende mot den andre vannflasken som er i ferd med å fylles.

Utenfor restauranten tar jeg en liten pause, og blir sittende på en stein og se ut over det jeg føler er mitt rike. Maridalsvannet virker ganske beskjedent, og i det ikke altfor fjerne viser Holmenkollen og Tryvann seg fra sin beste side. Jeg finner fram matpakka, og tar meg selv i å enda en gang lure på hva i all verden jeg driver med. I byen nedenfor er det kanskje den fineste dagen så langt i år, en dag jeg kunne ha brukt til tusen andre ting, men jeg har allerede tilbragt flere timer på kryss og tvers i de ytre kantene av Oslo øst på et sykkelsete, og for første gang i mitt liv sitter jeg nå altså på toppen av Grefsenkollen etter å ha syklet opp bakken uten noen annen grunn enn å sykle ned igjen for å se hvor veien fører meg videre.

Men jeg vet veldig godt hva jeg driver med. Jeg sykler for å sykle, og sliter med å finne en bedre måte å forklare det på. Kanskje virkelighetsflukt er ordet. Men virkelighetsflukt føles ikke rett, det blir et dårlig ord, for det er først når jeg rømmer fra virkeligheten på to hjul at jeg føler at kropp, sjel og omgivelser blir ett og at virkeligheten for en kort stund viser sitt sanne ansikt.

Så jeg pakker igjen sekken, børster vekk litt salt fra pannen før jeg tar på meg hjelmen igjen, og hiver meg utfor Grefsenkollveien. Maridalen og Tryvann gjenstår fortsatt før jeg kan vende nesa hjemover. Ingen tid å miste.

15:05 Det er slutt. Siste foredragsholder, Dan Roam, oppnår semigudestatus på en drøy time, noe som ikke er alle forunt. Dag to har vært enormt bra, ikke noe frykt og avsky i det hele tatt. Og iPad count er fremdeles nede på 1. Får servert Dan Roams bok ‘The Back of the Napkin’ på vei ut (gratis liksom!), og det var det.

14:37 PowerPoint-helvetet med enorme charts og diagrammer med masse tekst får gjennomgå. Vet ikke om dette er noe jeg tør gå videre med til ledelsen. Men det burde ikke være så vanskelig å forstå. “Our brain feeds us with feelgood drugs when we learn something”, og alle vet at man ikke oppnår en tilstand av eufori av å se på de klassiske rapportpresentasjonene. Og hva er vitsen med å holde en presentasjon ingen egentlig forstår…

14:12 Veldig fornøyd med dette foredraget så langt. Også har vi sett på møtenotatene til JFK, Nixon og Reagan. De ligner skremmende mye på tegningene som fyller opp mine egne notatbøker. Uten videre sammenligning for øvrig.

14:07 “Whoever best describes the problem is the one most likely to solve it.” Og i den virkelige verden: “Whoever draws the best picture gets the funding”

13:57 Tid for det avsluttende allround-foredraget som kan holdes for hvem som helst. Og vi skal tegne på servietter, for slik løser man alle problemer. Hurra

13:25 Telenor som case. Godt å se at de har de samme bulletpointsene i sin oppsummering av nettstedets mål som jeg har satt opp for ventelo.no: 1. Selvhjelp/Kundeservice 2. Salg 3. Enkelt å vedlikeholde. Også godt å tenke på at de har en million ganger så stort nettsted som det jeg sliter med.

13:04 En annen mentalitet-fail som går igjen blant innholdseiere: “Få det ut på nett fordi vi kan. Der er det plass til ALT”

13:00 Nettstedets Big Bang – Slett alt og start på nytt. Innovasjon Norge sin nye side beta.innovasjonnorge.no er eksempelet. Drastisk framgangsmåte som ikke nødvendigvis er den rette, men som funker for noen. Videreføring av gammelt innhold og gradvis endring er ikke forbudt det heller.

12:55 “Store organisasjoner må ha Store nettsteder” = Mentalitet-FAIL, og “Tunge, dype nettsteder må dø.”
Where do I sign up?

12:44 Fire spørsmål til alle som maser om nye sider som må publiseres: Støtter den en definert oppgave? Er det kost/nytte i den? Klarer vi å vedlikeholde den? Hvordan måler vi om den støtter oppgaven? Det bør få dem til å holde kjeft en liten stund til.

12:42 Innhold sucks, alt er visst oppgaver. Alle sider skal ha en stor knapp, en handling – Sidens idé mao.

11:45 Webdagene spiller hardball. Serverer tikka masala til lunsj. Risikosport.

11:33 Note to self: Bruk kundeopplevelse som forhandlingskort i krigen mot de som vil ha stuff publisert på dine nettsider

11:19 Interessant foredrag av Lavrans Løvlie, men: Soooo hungry!

11:10 Verdikjede vs. verdinettverk | Produkt vs. tjeneste. “Vår organisasjon er så kompleks at den eneste som ser helheten er kunden”

10:46 Dagens viktigste slå-i-bordet tall når vi først river i stykker statistikk: webred har en snittlønn på 462.000.

10:26 Svaret på livet, universet og alt: Flytt webredaktøren opp i org.hierarkiet og kall ham/henne websjef. Yeay!

10:24 Desentralisert publisering vs. publiseringsslave

10:11 Mer peptalk for å beefe opp webredaktører/publiseringsslaver, denne gang fra Ove Dalen.

09:28 Halvorson snakker til menigheten. De som burde vært her er alle som synser om hva vi må publisere på sidene våre.

09:16 Full dans til Walking On Sunshine i en sal full av webnerder. Et øyeblikk for historien. Kristina Halvorson følger opp feelgood-temaet ved å sammenligne rollen til Wall-E med innholdsstrategi.

08:57 Går rett bak Kristina Halvorson på vei inn i konferansesalen. Nesten litt starstruck helt til jeg kommer på hva det handler om.

08:54 Dag 2. På plass igjen. Folk ser uforskammet freshe ut.

17:40 Vel hjemme. Jeg har overlevd første dag. Paneldebatten om mange forskjellige tilpasninger av nettsider og -tjenester fløt litt ut da ingen helt visste hva man egentlig kranglet om. Vi får vel aldri vite hvem som vinner – ett world wide web, klientdifferensiering, web dør/apps vinner – jeg velger å tro at teknologien hele tiden er i utvikling. Om hundre år er det kanskje noen som får den geniale idéen å begynne å gi ut bøker på papir.

14:45 Vitor snakker om nye twitter.com. 6mnd utviklingstid. Stikkordene er HTML5 og CSS3, så her gir man beng i gamle nettlesere. Kudos. WiFi sliter fortsatt hardt, så alle hopper tydeligvis over på 3G. Som også sliter.

13:32 Mark Boulton entrer scenen. What, Bri’ish? Denne profeten snakker om grid design. “Lining stuff up”.

13:21 Nok en pause. Toalettene står ikke i stil med lampene, men får jobben gjort. Jeg blir hengende i den store salen, Mark Boulton coming up. For øvrig overraskende få byråmennesker med selgerglis her. Eller så kan det hende at de ikke har fått ferten av meg ennå.

13:14 Men jeg disser ikke prototyping altså. Essensen er bare å involvere alle som har noe med prosjektet å gjøre på én gang.

13:02 Thon Hotels og NSB som case. Lurer på om jeg skal ha en sånn taklampe i stua:

12:45 Terningen landet på ‘Interaktiv prototyping’. Prototyping kan faktisk være til hjelp i designprosessen. Wow.

12:20 Det trådløse nettet hangler. Nå kan alle koble seg på uten å logge inn. FailWin.

11:35 Tid for lunsj. Ulvene våkner. De av oss som går incognito glir gjennom mengden, ubemerket. iPad count fremdeles nede på 1. Jeg er nesten litt skuffet; alle kommentarene jeg hadde forberedt går til spille.

11:20 Skjemarollespill på scenen. Broadway neste.

10:58 Skjemadesign som et spill om forføring og avledning. Man kan lage kunst av alt.

10:32 Annen akt er i gang. Konferansier-tryllekunstner-sirkusdirektør Ruben drar korttriks.

10:12 Pause. Dude i tights og skaut triller rundt på enhjulssykkel. Selvsagt.

09:34 LukeW ramser opp smartphone-tall og -argumenter. Den globale veksten og omsetning som involverer dumme håndsett nevnes ikke.

09:14 Det påpekes at kaffen er gratis. På samme måte som at rattet i en Porsche er det.

08:58 Slusene åpnes. Kaffe kan ikke medbringes i konferansesalen. iPad count: 1.

08:45 Idet jeg ser bunnen av kaffekoppen får jeg selskap på bordet. De to diskuterer hvilke foredrag de skal se.  Så langt har ikke jeg kommet, mentalt er jeg fortsatt under dyna.

08:24 Dagen er reddet. Det er gratis espresso her.

08:22 Klar for å stille meg i lang registreringskø. Den glimrer med sitt fravær. Ambivalent.

08:11 sitter på bussen. Bør tenke web, men hodet er mer innstilt på å spekulere rundt Contador og astmamedisin.

kl 20:39 Det er kvelden før konferansen. De ivrigste, les: de som har overbevist arbeidsgiverne sine om at tre dager er bedre enn to, har allerede overlevd en dag med workshops, og nå kan jeg bare anta at alle kjenner alle der de sitter og drikker øl på førkonferansefest på Kjøkken og Bar. Jeg sitter hjemme med tre maskiner klesvask, og den ubehagelige sannheten begynner så smått å gå opp for meg; jeg kjenner ingen av dem jeg skal omgås de neste to døgnene.

De første opplevelsene med rykende fersk telefon var ikke udelt positive, og det var andre uttrykk som føltes mer passende enn smartphone der og da. Kanskje var jeg blitt gammel og teknisk ukyndig. Eller kanskje eplesekten hadde rett. Dette var tre dager siden, og jeg hadde akkurat pakket ut min etterlengtede Samsung Galaxy S.

Galaxy S er den sørkoreanske elektrogiganten Samsung sitt flaggskip på mobiltelefonfronten. Hvilket betyr at den er state-of-the-art i omtrent fire uker før noe nytt kommer og reduserer den til et fiffig oldtidsminne. Men sett bort fra de umiddelbare frustrasjonene blir det fire fin-fine uker.

Problemer, og hvordan man løser slike

Problemet med Android Market løste seg relativt fort, men burde vært luket ut for lenge siden. Det viste seg at det var en dårlig idé å forsøke å aktivere Market for første gang når man er koblet til internett via wlan/wi-fi/trådløst nettverk/alt annet enn mobilnett, men at dette første forsøket skulle gjøre det rent umulig å foreta samme prosedyre via mobilnettet senere er ikke godt nok. Jeg velger å skylde på Google, skaperne av Android, og det er rett og slett ikke bra at en av de første tingene jeg måtte gjøre med telefonen var å nullstille den for å få en ny sjanse til å koble meg på Market. Men etter det fungerte det jo greit nok, og det tok ikke så lang tid før dette RunKeeper som alle poster på Facebook var lastet ned, sammen med et par andre apps som jeg kommer tilbake til.

Neste steg var å importere kontaktlister fra ymse nettjenester. Gmail var førstemann ut i og med at det er sømløst integrert i Android, men jeg var ikke overvettig fornøyd med konktaktlista på telefonen slik den så ut etter synkroniseringen med gmail-kontoen min. En million ubrukelige oppføringer for det som tydeligvis er alt og alle jeg noensinne har hatt mailkontakt med er ikke det jeg trenger på telefonen. Det er fortsatt en telefon, og jeg vil primært ha levende mennesker med telefonnummer i kontaktlista. Ikke fyllmasse med epost-adresser. Så da var det bare å begynne å slette. I tillegg til å skru av synkronisering av Gmail-kontakter. Lesson learned. Synkroniseringen med Facebook gikk for øvrig smertefritt, men mest fordi den stort sett består av folk jeg har interesse av å ha kontaktinformasjonen til (jeg har p.t. 142 venner på Facebook, så fyllmasse i den lista er ikke en relevant problemstilling for undertegnede).

Alt vel. Men innen jeg var ferdig med de første små stegene og hadde temmet både Android Market og kontaktlista var det én ting som virkelig begynte å irritere meg. Den komplette mangel på noe som ligner på knapper man kan skrive med. Så la gå, touchtastatur er kommet for å bli og det er en vanesak. Men like lite som pappa likte å migrere til numerisk tastatur og gli inn i SMS-verdenen i forrige årtusen, likte jeg å dytte fingrene rundt på skjermen i et forsøk på å treffe bilder av bokstaver som alltid er for små selv om skjermen på telefonen relativt sett er enorm (4 tommer, in your face). Jeg er etterhvert blitt ganske dreven på å føre et pappkrus med plastlokk fylt med kaffe mot munnen samtidig som jeg småjogger for å rekke bussen, men som jeg nok må erkjenne er det ren plankekjøring i forhold til å skrive meldinger på et touchtastatur samtidig som man sakte setter den ene foten foran den andre. It does not compute. Men det er ikke bare sorgen, for det tok ikke lang tid før jeg satte igang med Swype.

Swype er et konsept som blander fullt tastatur med den gode gamle T9-ordlista for mobiltelefoner. Det må nesten prøves for at man skal skjønne hvor überfett det er, og for at dette ikke skal bli et altfor langt blogginnlegg skal jeg droppe å forklare ytterligere og heller henvise til denne videoen som demonstrerer Swype i praksis. Jeg skal ikke påstå at Swype gjør at man kan balansere på en line i orkan og samtidig skrive en roman på telefonen, men det er uendelig mye bedre enn å forsøke å trykke på liksomtaster som aldri blir store nok.

Framgang

Jeg begynte å bli komfortabel med telefonen. Min forrige var en Sony Ericsson K850i, og jeg har således aldri hatt en skikkelig fancy mobil før. Så kan man sikkert hevde at både den og Nokia 8210 var fancy i sin tid, men en fullblods datamaskin i miniatyr har jeg av en eller annen grunn ikke skaffet meg før nå. Og alle vet jo at disse telefonene egentlig handler om én ting: Apps. Og internett. Det var to.

Den første dagen med en internettmaskin på steroider innebar en skrekkblandet fryd; ja, jeg kan gjøre alt jeg kan gjøre med laptopen hvor som helst, men koster ikke dette penger? Alle unntatt mormor vet at kronene ruller fort når datatrafikken strømmer inn og ut, og å sitte med denne telefonen i hendene føltes litt som å spasere rundt i Cape Town med skylapper, trekkende på lommeboka i en lang snor bak meg. Man har liksom ingen oversikt over hvor mye som forsvinner på veien. Og her kommer internett på mobilen sin symbiotiske samlivsparter, apps, inn i bildet. For det finnes selvsagt et hav av programmer man kan laste ned som gir en grei nok oversikt over hvor mye datatrafikk man egentlig bruker. Jeg endte opp med NetCounter, og frykten forsvant. I hvert fall litt.

Ikke Charles Manson

Nyttige apps er vel og bra, men det er jo ikke der moroa ligger. Så nå har jeg lastet ned Retro Camera, og kommer til å plage Twitter og Facebook med mer eller mindre givende bilder i kanskje et par uker. Og apropos Twitter så går det i Seesmic her i gården. Spill og slikt har jeg ikke lastet ned for mye av ennå, men Impossible Level Game er obligatorisk. The first hit is free, det komplette spillet må man punge ut hele to knapper og et glansbilde for. Hvis jeg snubler over apps som gjør verden til et bedre sted skal jeg kanskje vurdere å skrive om det på et senere tidspunkt.

Tre dager senere

Så da sitter jeg her altså, med en ikke lenger helt ny telefon, men med en telefon jeg kan bruke. Og jeg må innrømme at jeg synes Samsung Galaxy S ikke er så aller verst. Egentlig ganske bra når sant skal sies. Det er kanskje også verdt å nevne som en positiv ting at det eneste jeg har å utsette på den akkurat nå er at den er latterlig lik forrige generasjon iPhone i utseende. Det kunne definitivt ha vært verre.

“When I’m by myself I can be myself / And my life is coming but I don’t know when”
(Arcade Fire – Empty Room, The Suburbs, 2010)

Hva skal man si? Jeg har i mitt liv gått aktivt til verks for å trene såpass få ganger at jeg nesten husker hvert eneste forsøk. Et par kamikaze-løpeturer i selskap med tungtransport langs riksvei 715 ut av Trondheim kan nevnes. Et ensifret antall besøk på SATS for å prøve å bli klok på noe som hadde urovekkende mange fellestrekk med torturredskaper likeså. Så når jeg nå har gjort min spede inntreden i syklingens verden, og attpåtil liker det, er litt sykkelsnakk kanskje noe man bare må regne med. Men jeg skal prøve å beherske meg. Eventuelt velge meg noen nye venner.

Så ja, jeg har altså kjøpt meg flunkende ny sykkel. De første tre dagers forsiktige testing har resultert i 145 tilbakelagte kilometer, og jeg har allerede rukket å få alvorlige betenkeligheter knyttet til veddemålet om å være først opp Mont Ventoux neste sommer. Jeg har også lært at motbakker er mye verre i virkeligheten enn på TV. For ikke å snakke om motvind. På vei over åkrene i Rælingen og Enebakk i går, med Øyeren i det fjerne og noe som virket som full storm rett imot vurderte jeg seriøst å ringe etter taxi opptil flere ganger. Men jeg lærte også at man kommer hjem til slutt bare man fortsetter å tråkke.

I dag fikk kroppen en høyst nødvendig hviledag. Men i morgen er det bare å hive seg på igjen. Jeg gleder meg allerede til å komme hjem fra jobb.

Fremkomstmiddel of choice akkurat nå