De første opplevelsene med rykende fersk telefon var ikke udelt positive, og det var andre uttrykk som føltes mer passende enn smartphone der og da. Kanskje var jeg blitt gammel og teknisk ukyndig. Eller kanskje eplesekten hadde rett. Dette var tre dager siden, og jeg hadde akkurat pakket ut min etterlengtede Samsung Galaxy S.

Galaxy S er den sørkoreanske elektrogiganten Samsung sitt flaggskip på mobiltelefonfronten. Hvilket betyr at den er state-of-the-art i omtrent fire uker før noe nytt kommer og reduserer den til et fiffig oldtidsminne. Men sett bort fra de umiddelbare frustrasjonene blir det fire fin-fine uker.

Problemer, og hvordan man løser slike

Problemet med Android Market løste seg relativt fort, men burde vært luket ut for lenge siden. Det viste seg at det var en dårlig idé å forsøke å aktivere Market for første gang når man er koblet til internett via wlan/wi-fi/trådløst nettverk/alt annet enn mobilnett, men at dette første forsøket skulle gjøre det rent umulig å foreta samme prosedyre via mobilnettet senere er ikke godt nok. Jeg velger å skylde på Google, skaperne av Android, og det er rett og slett ikke bra at en av de første tingene jeg måtte gjøre med telefonen var å nullstille den for å få en ny sjanse til å koble meg på Market. Men etter det fungerte det jo greit nok, og det tok ikke så lang tid før dette RunKeeper som alle poster på Facebook var lastet ned, sammen med et par andre apps som jeg kommer tilbake til.

Neste steg var å importere kontaktlister fra ymse nettjenester. Gmail var førstemann ut i og med at det er sømløst integrert i Android, men jeg var ikke overvettig fornøyd med konktaktlista på telefonen slik den så ut etter synkroniseringen med gmail-kontoen min. En million ubrukelige oppføringer for det som tydeligvis er alt og alle jeg noensinne har hatt mailkontakt med er ikke det jeg trenger på telefonen. Det er fortsatt en telefon, og jeg vil primært ha levende mennesker med telefonnummer i kontaktlista. Ikke fyllmasse med epost-adresser. Så da var det bare å begynne å slette. I tillegg til å skru av synkronisering av Gmail-kontakter. Lesson learned. Synkroniseringen med Facebook gikk for øvrig smertefritt, men mest fordi den stort sett består av folk jeg har interesse av å ha kontaktinformasjonen til (jeg har p.t. 142 venner på Facebook, så fyllmasse i den lista er ikke en relevant problemstilling for undertegnede).

Alt vel. Men innen jeg var ferdig med de første små stegene og hadde temmet både Android Market og kontaktlista var det én ting som virkelig begynte å irritere meg. Den komplette mangel på noe som ligner på knapper man kan skrive med. Så la gå, touchtastatur er kommet for å bli og det er en vanesak. Men like lite som pappa likte å migrere til numerisk tastatur og gli inn i SMS-verdenen i forrige årtusen, likte jeg å dytte fingrene rundt på skjermen i et forsøk på å treffe bilder av bokstaver som alltid er for små selv om skjermen på telefonen relativt sett er enorm (4 tommer, in your face). Jeg er etterhvert blitt ganske dreven på å føre et pappkrus med plastlokk fylt med kaffe mot munnen samtidig som jeg småjogger for å rekke bussen, men som jeg nok må erkjenne er det ren plankekjøring i forhold til å skrive meldinger på et touchtastatur samtidig som man sakte setter den ene foten foran den andre. It does not compute. Men det er ikke bare sorgen, for det tok ikke lang tid før jeg satte igang med Swype.

Swype er et konsept som blander fullt tastatur med den gode gamle T9-ordlista for mobiltelefoner. Det må nesten prøves for at man skal skjønne hvor überfett det er, og for at dette ikke skal bli et altfor langt blogginnlegg skal jeg droppe å forklare ytterligere og heller henvise til denne videoen som demonstrerer Swype i praksis. Jeg skal ikke påstå at Swype gjør at man kan balansere på en line i orkan og samtidig skrive en roman på telefonen, men det er uendelig mye bedre enn å forsøke å trykke på liksomtaster som aldri blir store nok.

Framgang

Jeg begynte å bli komfortabel med telefonen. Min forrige var en Sony Ericsson K850i, og jeg har således aldri hatt en skikkelig fancy mobil før. Så kan man sikkert hevde at både den og Nokia 8210 var fancy i sin tid, men en fullblods datamaskin i miniatyr har jeg av en eller annen grunn ikke skaffet meg før nå. Og alle vet jo at disse telefonene egentlig handler om én ting: Apps. Og internett. Det var to.

Den første dagen med en internettmaskin på steroider innebar en skrekkblandet fryd; ja, jeg kan gjøre alt jeg kan gjøre med laptopen hvor som helst, men koster ikke dette penger? Alle unntatt mormor vet at kronene ruller fort når datatrafikken strømmer inn og ut, og å sitte med denne telefonen i hendene føltes litt som å spasere rundt i Cape Town med skylapper, trekkende på lommeboka i en lang snor bak meg. Man har liksom ingen oversikt over hvor mye som forsvinner på veien. Og her kommer internett på mobilen sin symbiotiske samlivsparter, apps, inn i bildet. For det finnes selvsagt et hav av programmer man kan laste ned som gir en grei nok oversikt over hvor mye datatrafikk man egentlig bruker. Jeg endte opp med NetCounter, og frykten forsvant. I hvert fall litt.

Ikke Charles Manson

Nyttige apps er vel og bra, men det er jo ikke der moroa ligger. Så nå har jeg lastet ned Retro Camera, og kommer til å plage Twitter og Facebook med mer eller mindre givende bilder i kanskje et par uker. Og apropos Twitter så går det i Seesmic her i gården. Spill og slikt har jeg ikke lastet ned for mye av ennå, men Impossible Level Game er obligatorisk. The first hit is free, det komplette spillet må man punge ut hele to knapper og et glansbilde for. Hvis jeg snubler over apps som gjør verden til et bedre sted skal jeg kanskje vurdere å skrive om det på et senere tidspunkt.

Tre dager senere

Så da sitter jeg her altså, med en ikke lenger helt ny telefon, men med en telefon jeg kan bruke. Og jeg må innrømme at jeg synes Samsung Galaxy S ikke er så aller verst. Egentlig ganske bra når sant skal sies. Det er kanskje også verdt å nevne som en positiv ting at det eneste jeg har å utsette på den akkurat nå er at den er latterlig lik forrige generasjon iPhone i utseende. Det kunne definitivt ha vært verre.

“When I’m by myself I can be myself / And my life is coming but I don’t know when”
(Arcade Fire – Empty Room, The Suburbs, 2010)

Hva skal man si? Jeg har i mitt liv gått aktivt til verks for å trene såpass få ganger at jeg nesten husker hvert eneste forsøk. Et par kamikaze-løpeturer i selskap med tungtransport langs riksvei 715 ut av Trondheim kan nevnes. Et ensifret antall besøk på SATS for å prøve å bli klok på noe som hadde urovekkende mange fellestrekk med torturredskaper likeså. Så når jeg nå har gjort min spede inntreden i syklingens verden, og attpåtil liker det, er litt sykkelsnakk kanskje noe man bare må regne med. Men jeg skal prøve å beherske meg. Eventuelt velge meg noen nye venner.

Så ja, jeg har altså kjøpt meg flunkende ny sykkel. De første tre dagers forsiktige testing har resultert i 145 tilbakelagte kilometer, og jeg har allerede rukket å få alvorlige betenkeligheter knyttet til veddemålet om å være først opp Mont Ventoux neste sommer. Jeg har også lært at motbakker er mye verre i virkeligheten enn på TV. For ikke å snakke om motvind. På vei over åkrene i Rælingen og Enebakk i går, med Øyeren i det fjerne og noe som virket som full storm rett imot vurderte jeg seriøst å ringe etter taxi opptil flere ganger. Men jeg lærte også at man kommer hjem til slutt bare man fortsetter å tråkke.

I dag fikk kroppen en høyst nødvendig hviledag. Men i morgen er det bare å hive seg på igjen. Jeg gleder meg allerede til å komme hjem fra jobb.

Fremkomstmiddel of choice akkurat nå

2000 moh, Col de la Madeleine. Rytterne har nettopp begynt på stigningen ca 25 km, eller 1500 høydemeter om du vil, nedenfor.

Jeg har ikke så mange minner om lange feriereiser i et bilsete i mine yngre dager. Turene til Tvedestrand og traktene der omkring var lange nok, og har etablert seg som minner som ikke står tilbake for forestillignene om Vasco da Gama og Marco Polo sine ferder til fjerne himmelstrøk for mange, mange år siden. Kan hende turene var lange. Kan hende de var kjedelige. Men etter 5400 tilbakelagte kilometer de siste dagene virker det mer sannsynlig at minnene spiller meg et puss. Eller så er det kanskje bare kombinasjonen bilferie og barn som er en fundamentalt dårlig idé. For jeg syntes ikke at det var så grusomt ille denne gangen. Snarere tvert imot.

Tour de Veddemål

Så kan det fort virke som galskap å sette seg inn i en bil med far og lillebror og dra tvers over Europa for å se en gjeng syklister frese forbi i løpet av noen få sekunder. Og det er det da også. Heldigvis er det så mye mer enn som så, og reisen, folkelivet, adrenalinet og omgivelsene overgikk alle forventninger. Det blir nok en ny runde til neste år, og da med litt mer enn én sykkel i bagasjen. For nå har to sønner bestemt seg for å sette en middelaldrende sykkelentusiast av en far på plass en gang for alle. Visst ligger det penger i potten, men det dreier seg om noe helt annet når man om 12 måneder skal se hvem som er kjappest opp det skallede fjellet Mont Ventoux. La lekene begynne.

Man får fort et helt nytt syn på oppoverbakker. Jeg pleide å tro at bakken fra Kiwi i Prinsdal og opp til skolen tilsvarte minst en fjerdekategori i sykkelterminologi. For ikke å snakke om Ljabrubakken som knapt er mulig å komme opp uten å ty til middels treg gange. I was way off. Man snakker egentlig ikke om bakker før de er noen kilometer lange. Aller helst noen mil. Ja, det finnes faktisk oppoverbakker som er flere mil lange, og ute blant vanlige mennesker lusker det noen sjukinger som oppsøker og sykler opp disse bakkene helt frivillig. For noe må man jo drive med. Så nå har jeg kjøpt meg hjelm. Fortsatt gjenstår alt det andre. Og et grusomt antall timer med trening. Jeg har ikke helt kartlagt hva jeg skal gjøre i vintermånedene, men langrenn og svømming virker som brukbare supplement til den obligatoriske ergometersykkelen. Så skal jeg prøve å huske på at det viktigste ikke er å vinne, men å slå de andre.

Autobahn. Tour de France. Kraftwerk var inne på noe. Fjellpasset Col de la Madeleine venter i det fjerne. Klatrerne skal til pers; jeg skal spise tung alpekost og drikke vin. Først en transportetappe gjennom Europa med et stopp i Tyskland for å se bronsefinalen i VM. Hell i uhell. Catch you later.

Jeg hadde store ambisjoner om å bygge det nye tårnet i Babylon før en grandios avdukning med fanfarer og fyrverkeri, men faen heller, her pusher vi heller ut halvfabrikata og flikker på resten underveis. Mellom lufteturer med to stykk gneldrebikkjer, ferieinnspurt på jobb, litt søvn og mye fotball på tv har jeg de siste dagene også stirret på en del kode og fylt inn noen bokstaver og tall der det passet seg sånn. Resultatet er det du ser nå: Undertegnedes modifisering av det nye standardtemaet til WordPress.

Jeg har ikke blitt så veldig mye klokere, men jeg har i det minste utviklet en forkjærlighet for Child Themes. Og det er ikke så perverst som det høres ut for de uinnvidde. Det betyr bare at man lager et nytt tema som i utgangspunktet arver alle egenskaper fra temaet det er basert på. Så i stedet for å lage fjorten håndfuller med templatefiler fra scratch har det holdt med en og en halv. Win. Fortsettelse følger.

• Wireframing
• Design
• Koding
• Fjerne hint av norwenglish og språklig miks
• Lage verdens beste innhold

Om jeg feiler går jeg under jorden som rosablogger på blogg.no.

–

Hunder er forresten på sitt minst sjarmerende klokken 6 om morgenen på lørdager.