Tag Archives: life

Frykt og avsky i Oslo

Chickens before they hatch

Det er vår. Man kan spise lunsj på taket på et bygg på Fornebu og se innover Oslofjorden uten å anse det som en form for straff. Jeg risikerer ikke å dø av urbane snøskred (selv om flaggene til rasfare.no og den fantastisk kreative konkurrenten fareforras.no fortsatt vaier i vinden) når jeg beveger meg gatelangs i byens mangfoldige strøk og nabolag. Hundemøkka som åpenbarte seg da snøen forsvant har for lengst blitt tråkket ned i asfalten og skylt vekk etter noen dager med lett regn, og til og med søpla som stråler om kapp med ugresset i fortauskantene ser ut til å avta i mengde, om enn bare i underbevisstheten. I det store og hele er det en ganske ok tid på året. Så dette handler egentlig ikke om frykt og avsky i det hele tatt. I tider som denne er det bare å gjøre som Google og se de lyse sidene. Kylling for hat.

(Også hører man på MGMT – Congratulations. Noen etterlyste musikktips…)

Tomatjuicejunkie

Dette kunne vært en reiseskildring fra en tur til Italia der jeg oppdaget verdens beste tomater, og traff en gammel mann i en liten landsby som av verdens beste tomater lagde verdens beste tomatjuice. Det kunne vært en historie som på en velskrevet måte tok for seg mat, drikke, kultur og møter med eksentriske personligheter langt utenfor allfarvei. Det kunne vært en artikkel som avsluttes med noen oppskrifter man tok med seg på veien. Hvis du er på leten etter noe slikt kan jeg anbefale å lese noen av Andreas Viestad sine fortellinger. Denne teksten handler om å være fyllesyk i Oslo.

Bakfylla er en lumsk herremann, og jeg føler at jeg har hilst på de fleste av hans personligheter opp gjennom årene. Av og til hilser han såvidt på før han helt uten forvarsel forsvinner, av og til holder han meg med selskap gjennom en hel dag i sofaen foran NRK-sporten, av og til hjelper han naboen med å hamre i veggen, og av og til – og dette skjer stadig oftere – formaner han meg til å spise og drikke de merkeligste retter. Jeg har hatt dager der jeg ikke har klart å tenke på annet enn oliven og appelsinjuice, fylte vinblader og tzatziki, spekesild med rå eggeplomme, og videre. Bruk fantasien. Men den siste tiden har kun én ting stått i hodet på bakfylla: Tomatjuice.

Tomatjuice er en fantastisk væske. Jeg vil ikke ukritisk kalle det en drikk all den tid den har en konsistens og smak som ligger farlig nær god gammel Toro tomatsuppe, og jeg skal heller ikke påstå at det smaker så veldig godt. Men hvis man først velger å drikke denne juicen skal man vite at det antageligvis er det sunneste man kan ha i seg, og den har en intens smak som tar knekken på det meste. I en bakfyllasituasjon er ikke det nødvendigvis noen ulempe. Den siste tiden har jeg blitt fullstendig avhengig, uansett dagsform.

Jeg er selvsagt ikke den første personen i verden som har oppdaget tomatjuicens fortreffelige egenskaper. Det finnes et utall drinker basert på tomatjuice, der Bloody Mary må sies å være den mest kjente. Men man drikker ikke disse for å bli full. Man drikker dem for å ha noe å nippe til å en hotellbar eller på en flyreise. Eller for å reparere. Og å reparere formen er nesten som en vitenskap å regne. Likevel er de fleste reparasjonsdrinker ganske like i oppbygningen: Tomatjuice, litt chili eller tabasco, litt alkohol, kanskje et rått egg, og med fordel en paracet eller to som en siderett. Man tager hva man haver. Poenget er å stabilisere magen, drepe hodepine og få litt rundere kanter på frynsete fyllenerver. Oppskrifter på såkalte prairie oysters, med og uten alkohol, finnes det flust av på nett. Men egentlig trenger man bare én, nemlig den styggeste av dem alle. Så kan man heller variere med oppskriften som man vil. Skål, og god bedring.

Red-Eye

1/4 liter øl
1 shot vodka (all sprit går. Johnny Walker Black Label herjer her)
8-10 dæsjer med Tabasco
1 egg
1/4 liter tomatjuice

Finn fram et halvlitersglass og fyll halvt opp med øl. Dynk på med en shot sprit, og sleng oppi et rått egg. Legg til Tabasco etter ønske og topp med kald tomatjuice. Ikke tenk. Drikk fort.

Fokus over fokus under fokus

Det føles ikke så veldig som om vi har glidd over i et nytt år. Men jeg har stort sett holdt meg innendørs etter at 2010 inntraff og for alt jeg vet har armageddon allerede startet der ute. Dommedag aside, alle disse tingene som man liksom skal gjøre ved overgangen fra et årstall til et annet – tilbakeblikk på det som har vært, ønsker for framtiden, årets beste musikk, hva man har lest, og alt det andre man måtte føle for å lire av seg – har jeg fortsatt ikke tenkt så mye over. Mentalt er dagen idag dagen etter igår som var dagen etter dagen før det igjen. Og jeg pleier ikke å gjøre opp regnskap for status i livet for hver dag som går. Idag er vel en passende dag så god som noen for å gjøre et unntak.

A day in the life

For nøyaktig et år siden hadde jeg en dårlig magefølelse, den som sier at noe konkret kommer til å skje og at denne hendelsen kommer til å inntreffe enten du vil eller ikke. Det skulle ikke gå mange dager før følelse ble til realitet. Samtidig befant jeg meg i en liksomvirkelighet, verden rundt meg var et historisk avvik i tidslinjen som om Biff hadde sendt en sportsalmanakk tilbake i tid og endret skjebnens gang, det var rett og slett ikke sånn det var meningen at alt skulle skje. Men jeg hadde nå klart å havne i Oslo, fortsatt uten å ane hva jeg skulle bli når jeg ble stor, og tydeligvis lenger unna et svar enn noensinne tidligere. Ved utgangen av januar 2009 var jeg i fritt fall.

Å gjøre ingenting er i beste fall en uheldig livsstil når det gjelder mental helse. Jeg trodde jeg hadde god trening i dette etter en årrekke som umotivert student, men da hadde jeg i det minste noe å gjøre selv om jeg kanskje ikke gjorde det like mye som jeg skulle. 22. april var bunnen nådd, og oppturen begynte. Til de som måtte lese dette: Om du noensinne har muligheten til å gå fra å være arbeidsledig og desillusjonert uten utsikter til noe særlig i den nærmeste fremtid, til å møte opp på jobb som stort sett går ut på det samme som man har puslet med på fritiden de siste ti årene tre virkedager senere uten engang å ha søkt på nevnte jobb vil jeg bare si at det er noe som må oppleves. Great success. Få noe nytt å fylle hodet med, og de andre problemene vil stort sett holde seg på avstand helt av seg selv. Om man ikke får bukt med årsakene så er det ikke meg imot å ihvertfall bli kvitt symptomene.

Jeg ser på det nye året med stor optimisme, og det er noe jeg ikke kan huske å ha opplevd på en stund. 2009 var på mange måter et skikkelig dårlig år, men jeg ser ikke bort ifra at det kanskje har vært det viktigste også.

Musikk

2009 var året der jeg bestemte meg for at en skikkelig sviske som kunne glidd rett inn i en romantisk scene fra Løvenes Konge er den perfekte, og dermed tidenes beste, poplåt. Og jeg gidder ikke engang å ta meg bryet med å skamme meg. Vi må en del år tilbake i tid, og det måtte en død eksentrisk stjerne til for å plante denne idéen i meg. Men om ikke I Just Can’t Stop Loving You fanger opp essensen i alt popmusikk handler om, så er det i det minste ikke så veldig langt unna.

Ellers bød året på mye nytt. Som vanlig. Og jeg er fullt og helt ute av stand til å kunne ramse opp noe særlig mye. Som vanlig. Men jeg husker at jeg lovpriste The Decemberists – The Hazards of Love for lenge siden, og det må jeg nesten stå for. Og John Olav Nielsen & Gjengen var bra. Muligens fordi de trykker litt på The Libertines-knappene mine. Kanskje. Vet ikke. The XX var en perfekt partner for lange overtidskvelder i september og oktober. Også må jeg ikke glemme Golden Silvers – True Romance.

Bøker

Ved utgangen av februar hadde jeg lest seks romaner, noe som må sies å være ny personlig rekord. Dessverre klarte jeg ikke å opprettholde den frekvensen, men det ble hvertfall noen bøker til før året var omme. Astrid vinket meg avsted med et knippe John Irwing-bøker som antageligvis er noe av det tristefineste jeg har lest. Jeg fikk stiftet nærmere bekjentskap med Hunter S. Thompson gjennom The Rum Diary og mursteinen (ikke pga tykkelsen, men fordi det er komplett umulig å lese mer enn 30 sider uten en lang pause) Fear and Loathing on the Campaign Trail ’72. Jeg leste, og kan på det sterkeste anbefale, en helt annerledes krimroman i kraft av The City & The City av China Miéville. Å skrive en surrealistisk historie i en surrealistisk verden uten å viske ut de fysiske skillene mellom virkelighet og fantasi er ikke alle forunt, men noen får det tydeligvis til.

Annet jeg måtte føle for å lire av meg

Jeg likte Watchmen. Star Trek var ikke noe særlig. Panasonic Lumix LX3 er et feiende flott kompaktkamera, men jeg savner mitt gamle Canon Powershot G6. Øreplugger fra AKG har en levetid på mellom 3 dager og 4 måneder. AKG studiohodetelefoner til et par tusenlapper lever lenger. Det går stort sett i Skruf Stark, General Ekstra Sterk, Nick&Johnny og 02. Ratzeputz må drikkes med måte. Spotify Premium er verdt pengene. Takk.

Permafrost

Av og til er man nødt til å spørre seg selv hvorfor man gidder. Av og til har man ikke noe valg. 2010 blir kanskje sesongen der jeg begynner å bry meg igjen.

1. november. Pisskaldt. Nedrykksklare Hamkam mot nedrykksklare Skeid. Folkefest.

Lite viser virkeligheten klarere enn å ankomme Briskeby 40 minutter før avspark i sesongen siste, betydningsløse kamp. Det virket ikke som en god idé da, men det var kanskje disse 40 minuttene som måtte til for å overbevise fornuften om at den perverst uvirkelige sannheten faktisk er høyst reell. For det er lite som vitner om den forhåndsannonserte opprykksfesten man ble forespeilet 12 måneder tidligere når dama i billettkontrollen annonserer at ni personer har ankommet, ni personer som er i ferd med å finne plassene sine innenfor murene på en arena som nå står som et monument over alt som ikke har gått som planlagt i Hamkam etter at Ståle sa takk for seg og dro til København for det som virker som en halv evighet siden.

Jeg setter meg et passende sted, tallet på setet og på billetten stemmer ikke overens, men akkurat denne ettermiddagen kommer ingen til å bry seg. De neste par-tre timene fortoner seg som en kald fornøyelse. Mark Knopfler prøver å varme publikum, men idag er ikke Walk of Life godt for stort annet enn å få noen fortapte sjeler til å mimre om det som en gang nesten har vært. Man kommer aldri til himmelen som Hamkam-tilhenger. Kampen begynner, Hamkam tar en tidlig ledelse, fire tideverv passerer og når dommeren endelig blåser for pause går et lettelsens sukk gjennom den lille menigheten som snart går i samlet flokk i retning kaffe og pølser.

Jeg har ikke føtter.

Andre omgang begynner. Hamkam scorer. Scorer igjen. Skeid scorer. Scorer igjen. Speaker annonserer at 1300 er på plass. Hvor de siste tusen har gjemt seg vites ikke. Dommeren blåser av.

Varmekabler har aldri vært mer kjærkomne.

Sannheten er like klar som den er trist. Dette er 2. divisjon. Og av en eller annen grunn ser jeg fram til sesongstart. Fortsettelse følger.